Enkel måte å få skikkelig restitusjon

Jeg gjetter ut av toppen av hodet, at det er noen der ute som meg. Jeg har ikke pratet med noen om dette tidligere, så det blir en liten innrømmelse.

Jeg føler et krav fra treningsdagboken min om å ha en stadig, gradvis økning i antall kilometere.

En fin økning, eksemplifisert med figuren under. Økning fra uke til uke, måned til måned, kvartal til kvartal.

Figur 1: Kilometer per mnd med høy risiko

Visjon Det faktiske meningen/ønsket med treningen er:
1. Å løpe så mye jeg har lyst uten å bli skadet

Funksjon Den uttalte hovedfunksjonen med treningsdagboken er:
1. Å kunne følge med på treningen slik at ikke mengden eller intensiteten øker så raskt at jeg risikerer skade

Ønske Min hjernes største ønske/oppfatning av mening med treningsdagboken:
1. Å se en jevn ØKNING høyden på blå søyler fra venstre mot høyre
2. Gange er ikke løping

Problemet

Dermed oppstår det kræsj mellom prinsippene. Hva min hjerne mener er VIKTIG og hva som faktisk er "viktig". Etter en innsats som medfører et hopp i søyle (f.eks en lengre konkurranse), så vil jeg jo ikke at det skal etterfølges med flere lave søyler. Dette resulterer i at jeg etter et løp, starter opp med løping og høy intensitet for tidlig etterpå. Hjernen blir midlertidig fornøyd, men kroppen blir brutt ned, overtrent og oftere skadd.

Grafen "burde" derfor seg omtrent slik ut:

Figur 2: Kilometer per mnd som det burde se ut

Smart løsning

Nå har jeg funnet en "god" løsning. Og når jeg sier "god", så trenger den ikke være logisk eller bra eller korrekt, jeg bare må finne en løsning som opprettholder sunnhet i utvikling, samtidig som at hjernen finner det plausibelt.

Løsningen er løslig basert på Einar Cyvins innlegg om blant annet Tom Oslers bok "Serious runners handbook" (på hans fabelaktige gode blogg; http://100milestrening.blogspot.no/) hvor de sier at gange (mulig det står "rask gange") er framifrå restitusjonstrening.

Så nå har jeg et nytt prinsipp under "min hjernes høyeste ønske":
1. Å se en jevn ØKNING høyden på blå søyler fra venstre mot høyre
2. Gange er ikke løping
3. MEN gange benyttet som restitusjon ER løping (kan også kalles "utholdenhetstrening i intensitetsone null")

Dermed kan jeg "løpe" mer uten å bli skadet, jeg har ikke så rask økning i belastning at jeg risikerer å bli skadet OG hjernen "ser" ingen særlig fall i søylehøyde. Samtidig kan jeg oppnå visjonens andre hovedmål:

Ny forbedret visjon Det faktiske meningen/ønsket med treningen er:
1. Å løpe så mye jeg har lyst uten å bli skadet
2. Å løpe helt frem (dvs til jeg må kutte løpekarrieren for godt som 70 - 80 - 110-åring)

Figur 3: kilometer per mnd med smartness

Litt det samme som denne kaffe-regelen:

1. Drikk kaffe, men ikke mer enn 4-5 kopper hver dag
2. Te er ikke kaffe
3. Koffeinfri kaffe er ikke kaffe
4. Koffeinfri kaffe er kaffe etter at dagens anbefalte mengde er overkredet, ref. pkt. 1

Jumper's knee *solved*

Jumper's knee eller hopperkne er en utbredt skade blant løpere og utøvere at andre mer sportsgrener med mer "krasse" svinger og hopp. Annet navn på denne er Patallar  tendonitis, altså en betennelsetilstand eller betennelse-lignende tilstand for kneskjellsenen. Den du kjenner på undersiden av kneet.

Det er ikke det samme som runners knee, eller ITBS som er å ha problemer med senene som går på yttersiden av låret og krysser foran kneet.

Her er meg med patella straps.
Brukt flittig fra 2003 til 2011. Ikke siden 1.1.2012

Jeg har hatt problemet i mer enn 20 år, og hadde regnet med at den kroniske tilstanden ville følge meg i graven. Jeg har allikevel løpt, stort sett rolig, forsøkt å begrense tid på harde underlag. Jeg har også hatt god nytte av (i hvert fall som en placebo effekt av) knee-strap. Smerten har vært spesielt dagene etter trening, i trapper, særlig nedover. Det har vært en tendens til at problemet har vært større dess flere fartsøkter jeg har hatt og selvfølgelig lange økter på hardt underlag.

Nå har jeg så og si ingen av disse smertene i kneet. Det er flere ting som kan ha spilt inn på helbredelsen, uten at jeg kan si at en av de er de riktige. Alle remedier er forsåvidt sunne og kan gjøres av alle, vil jeg tro.

Så dette er min rangering av årsaker til at jeg er kvitt jumper's knee:

• Kjernemuskulatur for setet - slack rumpe får det til å løpe og gå litt som Charlie Chaplin -på en overpronerende måte. Trener du gluteus minimus, -medius og -maximus vil du automatisk vri foten mer i fartsretningen. Det er bra for løpestilen din, og knærne.
• Overgang til forfotløping - fra å være en typisk hæl-løper, setter jeg nå ned foten noe lengre frem. I tillegg har dette muliggjort lettere sko, som også kan ha noe med saken å gjøre. Siden problemet har vært større ved rask løping, så tror jeg nettopp hæl-nedsett kan ha vært en sterk medvirker til problemet. Kanskje også tå-av, som jeg tror er en del mindre nå. 
• Stryrketrening for knærne - et par enkle øvelser:
• http://www.youtube.com/watch?v=FWvNxZrgK1w

Fatt mot, du hopperknelidende!

Det gjelder ... meg.

Du vet at når du peker på noen med en finger, så peker tre fingre tilbake på deg selv. Og det er slik peking (handlingen, ikke byen) jeg skal gjøre nå.

Jeg følger en mengde trenings- og løpsblogger. For å nevne noen få: http://lopeguri.blogspot.no,   http://barefootrunninguniversity.com/,   http://bjrnfraland.blogspot.no/,  http://futtnfart.blogspot.no/,  http://jannicke-athletics.blogspot.no/,   http://maritostreningsblogg.blogspot.no/, http://www.runnergooner.com/,  http://ultra-ragnar.blogspot.no/,  http://www.ultrafrykholm.com/, http://www.ultratrening.com/,  http://iknowiwaswrong.blogspot.no/,  http://krampegammeln.blogspot.no/

Å lese blogger er nesten som å sette på musikk: jeg får samme motivasjonen til å løpe som om jeg lyttet til rock, metal eller techno. Jeg følger dere gjennom treninger, forberedelser, konkurranser, kjenner litt på gleden av å oppnå mål, føler litt av skuffelsen av å ikke gjøre det. Dere elsker løping som jeg.

Men jeg tror ikke det går mange måneder mellom hver gang dere er skadet. Dere går laaaaangt utover "10%-regelen" som dere har hørt så mange ganger. Dere surfer på bølger som skyller gjennom hjernene deres etter å klart maraton på ..:..:.. eller løpt "runden" på .. minutter.

Så blir dere skadet.

 -og heri ligger den ekstra gode motivasjonen; den som får meg til å ta en ekstra hviledag.

For når jeg blar noen blogginnlegg tilbake, så leser jeg om den samme støle leggen, den stive ankelen, prikkingen i kneet som dere selvfølgelig tar som naturlig treningssmerter og løper dere igjennom. Dere er supermenn, dere er duper-kvinner. Men bare til uka etterpå. Da må dere krype frem og tilstå; -Jeg har syndet, jeg hvilte ikke nok, jeg skulle ikke ha gjort det, jeg skal forbedre meg. Frels meg bare fra det kneondet, la den sure medisinen virke, så skal jeg være forsiktig neste gang.

Så takk til dere alle. At det ikke er bare jeg som faller fra til tider. Og at dere minner meg på at jeg må ta det mer ro. Og til oss alle som blir skadet en gang i blant: kroppen blir bra igjen punktum