I starten hater man smerte. Man ser på det som noe usunt og noe man ikke vil oppleve, og hvis man gjør det, så minst mulig. Så man stiller seg spørsmålet; Er det noen måte å unngå smerten? Man finner ut; Nei.

Så blir man i bedre form og man føler til tider at man behersker løping, men man presser seg stadig og har like vondt, så lurer man; Kan jeg nå bli kvitt smerten? Man finner ut; Nei.

Som atelet kan man føle at man har alt for sine føtter, og man føler man må da kunne greie å passere smerten, og løpe fra den ene ups til den andre. Det må man vel kunne? Man finner ut; Nei.

Så blir man ydmyk av hva man får igjen av løpingen. Man takker sin skaper, sine sko og stien man får lov å løpe på. Smerten er med. Man må føle den, men man kan ønske den velkommen som en venn. Og man kan si; Ha det, ser deg senere!