Det er vanlig å diskutere med seg selv for å komme med årsaker til at du senker farten eller stanser, når du er i ferd med å gå tom. Derfor må du sette opp mål på forhånd. Og mål er en ting, men du må også finne ut/meditere over verdien av å gjøre det og oppnå målet. Samtidig vil den bestemmelsen/målsettingen som du gjør på forhånd, trenge næring underveis.
Elementer i det som skjer underveis- det er ingenting som reduserer verdien av målet ditt mer enn konstant og økende smerte(smokemonkey)
- smerte - hjernen sier i fra
- trøtthet/leihet/oppgitthet/kjedsomhet
- ønske om å gjøre noe annet
- du tenker at at målene i sammenheng til "visjonen" eller sesongens mål er nådd for lenge siden
Er det i det hele tatt noe som gjøre at beslutningen kan få næring når det er slitsomt? Kan jeg gjøre noe eller fortelle meg selv noe, eller kanskje få noen andre til å fortelle meg noe som gjøre at jeg allikevel fortsetter.
Det ene "nederlaget" man går på er å gi seg; DNF. Det er bedre enn DNS, men allikevel kjedelig etterpå. Men det er selvfølgelig mange årsaker til at det kan være mer fornuftig å gi seg enn å fortsette. Det andre "nederlaget" er å redusere hastigheten mer enn nødvendig.
- Alle som DNF, angrer kort tid etterDe gangene jeg har gitt meg (DNF) så var dette årsakene:
- Jeg trodde jeg ville få varige mén
- Jeg var ikke tålmodig, noen ventet på meg
- Jeg oppfattet progresjonen dårlig
- det var ca 4 K igjen og det virket nærmest uendelig i den hastigheten jeg beveget meg i
- Jeg oppfattet målet som nesten nådd
Forhåndsfaktorer som gir næring til beslutningen i kampens hete:
- Forberedelser
- Bestemmelsen? Målet?
- Følelsen av mening i målet
- Mental trening
- Erfaring
Man oppnår fra tid til annen bedre tider enn man setter seg fore/antar på forhånd/bekjenner. Men oftere så gir man ikke jernet så mye som man hadde ønsket på forhånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar