 |
| Leggmuskelen får ofte mye juling ved overgang til å lande lengre frem på foten |
Den mest bejublede forfotløpingen (å lande lengre frem på foten enn hælen) er ikke å lande på tærne, men på tåballene eller litt lengre bak. Nokså flatt, men samtidig ikke helt flatt. Hensikten er å dempe støtet med fotens naturlige mekanismer. Man lander altså på fremste halvdel av foten og setter deretter hælen ned. Dette gir en riktigere, men ikke nødvendigvis høyere grad av, støtdemping for det meste av kroppen, unntatt legg og kanskje vrist.
Å løpe mest effektivt på denne måten krever sko som har svært liten eller ingen differanse i oppbyggingen mellom hæl og forfot. Kanskje den beste måte å lære dette på for noen, eller i det hele tatt å løpe på, er bærrføttløping. Rett og slett uten en tråd eller gummifiber under foten. Gjerne på hardt underlag. Bærføttløping (BFR - bare foot running) krever en uhyre forsiktig overgang og tålmodighet.
Ved å bruke moderne løpesko (med støtdemping og vridningskontroll) er man "beskyttet" ved feiltråkk, og skader oppstår etter lang tids feilbelastning. Det er denne forlengelsen av tiden det tar før en over-/feilbelastning oppstår til man føler at man må ta hensyn til den, som er et av problemene til denne typen sko. Feilbelastning får utvikle seg så lenge at det blir skade ut av det.
Ved å løpe bærrføtt, eller med et minimum med beskyttelse under foten, merker man umiddelbart at man løper feil og kan justere løpsstilen/-holding deretter. Man vil allikevel måtte benytte mange måneder med overgang fra skodde føtter.
Hvis jeg skal nevne en positiv antakelse med å løpe på forfot med moderne løpesko, så vil det være at ved å lande på fremre del av foten får en kortere vei å sette ned hælen på. Et av fokusområdene ved overgangen til fremfotløping er å sette ned hælen for ikke å belaste bakre legg for mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar