Dalai Lama om ultraløping

Typisk billig overskrift det her ... at Dalai Lama skal lissom ha noe å si om egotripp-ultraløping. Men i boka The art of happiness av Howard Cutler som har gjort mange intervjuer med Dalai Lama, er det ett kapittel som omhandler suffering (videre oversatt lidelse) og hvordan utholde og finne mening med plager og smerte.

Så jeg advarer; dette er ikke retteferdig ovenfor HH Dalai Lama, som jo prater om verdensfred og end to all suffering, overleve kriger og opprette samarbeid mellom nasjoner. Dette blir en nærmest karikaturmessig sammenstilling referert til smerte under løping. Det betyr ikke at det ikke på noen nivåer er mulig å la ubehag under fysiske anstrengelser assosieres med eller i overført betydning belyse livets plager.

"Man is ready and willing to shoulder all suffering as soon as and as long as he can see meaning to it" (Viktor Frankl, jødisk psykiater og overlevdede fra konsentrasjonsleir i 2VK)

Når man er i ferd med å oppleve en akutt krise og tragedie så virker det umulig å reflektere rundt meningen med det som skjer. Det er lite annet man kan gjøre enn å holde ut. Man stiller seg spørsmål av typen "hvorfor meg?".

Hvis jeg bytter ut spørsmålet med "Hvorfor gjør jeg dette?" så ligner det på hva som skjer jeg møter veggen under et løp. Og jeg har som regel ikke noe andre svar enn de jeg har kommet opp med på forhånd: det kan være å nå et bestemt mål, man opplever en mestring, man blir sterkere og mer utholdende til neste gang. Og det hjelper lite til å holde farten oppe. Jeg bare holder ut i stedet.

A tree with strong roots can withstand the most violent storm, but the tree can't grow roots just as the strom appears on the horizon. Fra boka The art of happiness

I buddhistisk tradisjon er årsaken til lidelse våre egne dårlige handlinger i fortiden. Hvor hensikten er å meditere og etter hvert komme eliminere lidelsen. Dermed kan smerte og lidelse ha en mening som noe som kan gjøre oss sterkere, men også noe som kan myke oss opp og gjøre oss mer ydmyke, følsomme, forsiktige (eng. gentle) og mindre arrogante. 

Og er det ikke nettopp vår egen Dr. Georg Sheehan som sier:

"The runner need not break four minutes in the mile or four hours in the marathon. It is only neccessary that he runs and runs and sometimes suffers. Then one day he will wake up and discover that somewhere along the the way he has begun to see the order and law and love and truth that makes men free."

Cutler distingverer mellom fysisk smerte som en fysiologisk prosess på den ene siden og lidelse som en følelsemessig og mental respons på smerten. Vi tolker ofte det som om smerte = lidelse. Fysisk smerte er ofte noe som oppleves som uten mening. Samtidig er vår holdning til smerte forskjellig ut fra omstendigheter. Redsel, hat, skyldfølelse, ensomhet og hjelpeløshet er mentale tilstander som kan intensivere smerteopplevelsen (eller redusere den). 

Men smerte er kroppens elegante og sofistikerte språk for å fortelle oss om noe som er uhyre viktig for våre helse. Og det forteller oss veldig klart at vi må passe på oss selv og unngå eller redusere fare eller skade. Så når vi ser på smerte på denne måte, så kan vi endre holdning til smerten (det fysiske) og dermed redusere lidelsen (det mentale). 

"In ultrarunning, the pain is inevitable, but the suffering is optional." - Al Bogenhuber

Tenk på eller mediter over hva det ville bety å ikke ha "smertens gave". Kunne vi i det hele tatt greie å komme igjennom oppvekst uten å tygge oss gjennom kjakan, klore ute våre egne øyne, uten å vite at vi skal fjerne hånden fra varme stekeplater osv.

Videre viser Cutler til intervjuer av mennesker med reduserte smertereseptorer hvor pasienter de sier at -jeg ser at armer og ben er en del av meg, men jeg føler ikke at de er det.

Smerte er altså ikke bare noe som verner eller advarer oss, men også noe som gjør oss hele.

referanser:
Boka The art of happiness av Howard D Cutler
http://no.wikipedia.org/wiki/Santiago_de_Compostela
Boka Running and being av George Sheehan

Det gjelder ... meg.

Du vet at når du peker på noen med en finger, så peker tre fingre tilbake på deg selv. Og det er slik peking (handlingen, ikke byen) jeg skal gjøre nå.

Jeg følger en mengde trenings- og løpsblogger. For å nevne noen få: http://lopeguri.blogspot.no,   http://barefootrunninguniversity.com/,   http://bjrnfraland.blogspot.no/,  http://futtnfart.blogspot.no/,  http://jannicke-athletics.blogspot.no/,   http://maritostreningsblogg.blogspot.no/, http://www.runnergooner.com/,  http://ultra-ragnar.blogspot.no/,  http://www.ultrafrykholm.com/, http://www.ultratrening.com/,  http://iknowiwaswrong.blogspot.no/,  http://krampegammeln.blogspot.no/

Å lese blogger er nesten som å sette på musikk: jeg får samme motivasjonen til å løpe som om jeg lyttet til rock, metal eller techno. Jeg følger dere gjennom treninger, forberedelser, konkurranser, kjenner litt på gleden av å oppnå mål, føler litt av skuffelsen av å ikke gjøre det. Dere elsker løping som jeg.

Men jeg tror ikke det går mange måneder mellom hver gang dere er skadet. Dere går laaaaangt utover "10%-regelen" som dere har hørt så mange ganger. Dere surfer på bølger som skyller gjennom hjernene deres etter å klart maraton på ..:..:.. eller løpt "runden" på .. minutter.

Så blir dere skadet.

 -og heri ligger den ekstra gode motivasjonen; den som får meg til å ta en ekstra hviledag.

For når jeg blar noen blogginnlegg tilbake, så leser jeg om den samme støle leggen, den stive ankelen, prikkingen i kneet som dere selvfølgelig tar som naturlig treningssmerter og løper dere igjennom. Dere er supermenn, dere er duper-kvinner. Men bare til uka etterpå. Da må dere krype frem og tilstå; -Jeg har syndet, jeg hvilte ikke nok, jeg skulle ikke ha gjort det, jeg skal forbedre meg. Frels meg bare fra det kneondet, la den sure medisinen virke, så skal jeg være forsiktig neste gang.

Så takk til dere alle. At det ikke er bare jeg som faller fra til tider. Og at dere minner meg på at jeg må ta det mer ro. Og til oss alle som blir skadet en gang i blant: kroppen blir bra igjen punktum

Utstyr: Gore Mens Mythos II GT Jacket - Black

Gore har vært den løpetøyprodusenten som jeg har hatt mest respekt for av alle, foran Craft. Jeg kjøpte denne soft shell-jakken fra Gore i vinter og mente jeg skulle få den beste løpejakkeopplevelsen noen sinne. 

Fordeler: 

• En passe varm jakke for høst, vår og vinter
• Bra snitt, en pen jakke
• Virker til nå slitesterk
• Hempene man man velge å putte tomlene inn i for å varme/tette nederste del av hånden
• Kan gjerne brukes til andre aktiviteter som hiking, gåing og sykling. Lange ermer (for meg) funker bra til sykling.

Ulemper:

• Noe tung
• Lomme på overarm er fornuftig, men denne er kanskje for stor. Hvis jeg har f.eks. en smarttelefon her, så dingler den. -Heller en semi-innvendig brystlomme, spør du meg.
• Glidelåsen på overarmlommen er vanskelig å operere med en hånd.
• Denne glidelåsen hang seg også helt opp, slik at jeg måtte ødelegge taggene for å få innholdet ut av lommen. Jeg fikk byttet jakken etter problemet med glidelåsen, med en ett år nyere utgave.
• Det plagget jeg eier hvor jeg må være mest nøye med rask vask etter trening om ikke lukta skal feste seg.
• Dyr, fullpris kr 2.200, min pris med sesongrabatt på Oslo Sportslager tidlig i 2012, kr 1660,-.
• For mye lufting i ventilen bak på ryggen. I vinter kjente jeg det trakk kaldt på ryggen og valgte å tråkle den lett sammen med sytråd.
•  Min "oppdaterte" utgave har noen ikke så pene refleksstiper. Dette er jo fornuftig og funker bra, men altså ikke så pent :-)

Konklusjon:

• Hvis jeg skal se bort fra forventningene jeg hadde til jakken, så er det nok den beste jeg har eid. Hvis glidelåsproblemene er borte, ser jeg frem til mange år med denne.

Hammern 2012 - check

Seks av seks startende, kom til mål etter ca 60 K fra Sjusjøen til Hamar. Dette er noe annet enn like lange løp. Du får nattens trøtthet og den laaange tiden som andre momenter.

Les mer på hammern2012.blogspot.com