Bærrføtt poesi

Om jeg skulle tatt frem en diktsamling, så hadde jeg knapt visst hvordan jeg skulle lese den. Derimot så vet jeg hvordan man leser krim. Raskt, uten særlig fundering. Det er kjent underholdning, selv om det er første gang jeg leser boka.

Poesi ville kjennes uvant og nesten ukomfortabelt, tror jeg. Jeg kunne ha lest raskt igjennom, for å finne gullkorn;

- Ved den innerste grinda står vi, på feil klode, men i april, og det gjør ondt når knoppar brister, men det er draumen vi ber på. ... osv.

Et sammensurium. Eller passende til høytider.

Men hvis jeg skulle ha nytte av det, måtte jeg brukt mye tid på å komme inn i stoffet. Jeg måtte ha satt meg ned, bladd forsiktig, lest sakte, og tenkt. Og tenkt. Og løpt.

Jeg trenger en time å lese og to timer på å tenke på det jeg har lest.

Først måtte jeg tro at stoffet i boka inneholdt noe som var verdt å tilegne seg. Jeg måtte bruke lang tid. Lese, føle meg frem, tenke og lese igjen. Jeg måtte skjønne at det å bruke lang tid på dette gir en verdi utover det en raskt gjennomlesing av en roman ville gjort. En verdi utover ren underholdning og tidsihjelslåing.

 

Når du tar av deg skoene den første gangen om våren for å vasse uti vannet, kjenner du hvor lite vant føttene dine er til akkurat det. Du kjenner alt av underlag og temperaturer.

Jeg er ikke god til å lese dikt. Men å ta av seg skoene og gå eller løpe videre blir litt som å legge fra seg Jo Nesbø og ta opp Sigbjørn Obstfelder. Det kan jeg. Å løpe barbeint er som å slå ned hastigheten på innlesing. Du kan ikke, og vil ikke lese for fort. Da blir det bare ord og setninger som flyr forbi med kun overfladisk mening.

Hvis du har hørt at det er så forferdelig sunt å løp barbeint, så kan din første innskytelse være å kjøpe barefoot running shoes eller de gymsokkene med tær til rundt en halvannen tusing. Da kan du løpe like fort og like langt som du pleier og fremdeles få effekt. Sannsynligvisen liten skade i leggen samtidig, men det er mulig.

Det blir som å lese dikt i samme fart som om du leser krim. Du kan notere deg for nok en bok lest eller ti kilometer løpt. Det er bare det at du ikke dypper ned i essensen. Jeg vet ikke hva essensen er, men jeg nærmer meg når jeg lydløst tasser avgårde på skogbunnen. Når jeg stikker meg på barnåler og tar et ekstra steg for å sette foten på noe mykt. Når jeg kjenner forskjellen på stier. Da kan jeg være hunden fra Baskerville og løvets konge.

Skildpaddene er døde, leve skildpaddene!

I genrasjon X+1 hjelper det ikke bare med ironi, vi skal ha selvironi. Og egentlig er ikke selvironi noe man selv har. Det er noe man selv eller andre mangler.

Det er delvis derfor jeg kom opp med navnet Skildpaddene som navn for en gjeng som fant på å gå fra Lillehammer til Hamar. Dette startet i generasjon X-1, i 1991, så egentlig før den ekstreme selvironiens tid. I tillegg til den egenskapen at skilpadder beveger seg sakte, så lever de også svært lenge sammenlignet med størrelse og andre dyr. Så dette var et beskrivende navn. (Årsaken til at det heter Skildpaddene med en d, er at ved første innlegging på web ((før bloggtid)) på Yahoos geocities, så var skilpaddene allerede opptatt).

Dette navnet skal bestå.

Men inntil videre, vil jeg ikke lenger løpe for "klubben" med samme navn. Navnet er å betrakte som en slags unnskyldning, både for å ikke gjøre sitt beste og også som et slagt alibi mot at man ikke skal være altfor opptatt av trening. Men det er jeg (altfor opptatt av løping, altså). Og har jeg startnummer på brøstet, så gir jeg alltid det jeg kan.

Av samme grunn mener jeg at man ikke bør kalle løpegruppen sin Team Feiten, eller snakke om å "få fart på hengerompa", når man skal ut å løpe eller trene på andre måter. Det er helt ok å være opptatt av trening, selv om man ønsker å gå ned i vekt. Ikke noe bedre alternativ faktisk. Man trenger ingen selvironisk nedrakking av seg selv.

Well, it's just my opinion og jeg håper alle treningsgrupper består uavhengig av det.

Skildpaddene starter forresten sin 14. utgave av marsjen mellom Lillehammer og Hamar den 6. juni, 2014.

http://hammern2014.blogspot.no/

"Hadd's approach to low milage training"

Internettfenomenet Hadd er blitt diskutert sønder og sammen bl.a. på Letsrun.coms nettforum. Personlig synes jeg det er det mest interessante som er skrevet om langdistanseløping de siste årene.

Hadd aka John Walsh (1948-2005)

Er det noe nytt? Ja.

Langdistansetreningens to skoler

Det er i hovedsak to skoler innen langdistanseløpetrening.

Begge skoler er enige om:

• Det må mye løping til for å bli god
• Man må hvile mye i tillegg til trening for å bli god
• Det finnes noe som kan kalles laktatterskel (LT) som man bør forholde treningen til og som heves med riktig trening
• Det finnes noe som heter Vo2max, som tenderer til ikke å være så viktig i langdistanseløping som tidligere.
• Variasjon gir progresjon -periodisk, hastighet, intervall (kort/lang), langkjøring, tempo, harde/lette uker osv. er elementer
• Det som forbedres med trening og hvile er mitokondrie-antallet, kappilærtetthet- og størrelse, fett- og glykogen-forbrenningseffektivitet og oksygentopptak på alle belastninger.
• Kun en liten del av treningen bør foregå i de høyeste intensitetsoner
• For elite og ivrige mosjonister er det riktig å foreta en form for periodisering i løpet av sesongen, med basis-konkurranseforberedelser-formtopping-konkurranseperiode-nedtrapping-og mulig en formtopping og konkurranseperiode til
• Arbeid med målsetting og evaluering i ettertid
• Langturer (90 min +) skal til
• Moderat løpsspesifikk styrketrening er fornuftig

Uenighetene

Grovt sagt mener jeg de to skolene skiller seg ad ved

• Hvor mye av treningen som bør være av høyere intensitet (ikke på høyeste intensitet) - Spesifisitetsprinsippet sier at trening i de høyeste intensitetsonene skal foregå i løping, hvis man driver med løping. Noakes og tildels olympiatoppen vektlegger dette.
• Hvor man skal befinne seg sammenlignet med sin LT på treninger på høyere intensitet
• I sammenheng med punktet over; Hvor mye av treningen som skal være i konkurransefart

Avarter og kuriositeter

Ingen av disse skolene er Wistløffs 4x4-skole, med forholdsmessig mye trening på svært høy intensitet. Dette betrakter jeg som en kuriositet som passer uhyre få. Tim Noakes Central Governant Theory er også en avart, som er mer interessant. Han plasserer seg i skolen som fokuserer mye på konkurransefart.

Har Hadd noe å komme med?

Så tilbake til Mr. Hadd, hvor plasserer han seg sammenlignet med dette?

Enighetene innen treningsfilosofiene treffer hovedsaklig også her,

unntatt:

• Den type variasjons om innebærer den høyere delen av intensiteten, som -intervaller, korte og lange, tradisjonell tempotrening
• Mye trening nært opptil eller over LT

Det som da står igjen er som nye elementer er:

• Mye trening på et LT-nivå som tilsvarer der en løper kan holde på i en og to timer uten å oppleve cardiac drift ("Initielt eller inneværende LT-nivå")
• Noe trening på et LT-nivå som ligger fem til ti slag over dette
• Mesteparten av artikkelen muskelfiberhierakriet, noe som gjør at man forstår hvorfor man skal trene som dette
• Så til forskjell fra tradisjonell treningslære hvor man i løpet av en periode (f.eks. året) hvor farten innenfor en intensitetsone holdes konstant, mens varigheten økes, så gir Hadds tilnærming at man heller starter på ca samme tid innenfor sonen (1 - 2t) og øker farten etter hvert som formen blir bedre.

Praktisk tillempning

Så for en kar som meg, som løper mindre enn halvparten av de kilometerne Hadd mener er startbasisen for sitt opplegg -hva kan jeg gjøre anderledes? Jeg er jo egentlig i den situasjone som Hadd beskriver som en som kan trykke hvor som helst på tuben og allikevel få ut nok effektog forbedring samme hva jeg gjør.

• Løp mer! - legg til flere K med løping rundt LTHR
• Kutt tradisjonell intervalltrening - dette gidder jeg heller ikke
• Kutt tempotrening! -  i hvert fall av den typen 5K-pace + 15 sek.
• Ikke øk hastigheten mot slutten av lengre turer - men forsøk heller å holde samme puls selv om det vil si å redusere hastigheten

Referanser

Det 25-sider korte dokumentet ligger her:
http://www.angio.net/personal/run/hadd.pdf
Roger Vestrums tanker omkring samme tema:
http://rogervestrum.blogspot.no/2013/12/erfaringer-med-hadds-lpskter-er-han.html
Helsedirektoratets pdf om generelle effekter av fysisk aktivitet:
http://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/aktivitetshandboken/generelle-kapitler/Documents/generelle-effekter-kapittel-1.pdf
Trist gammel nyhet om Hadds bortgang:
http://www.timesofmalta.com/articles/view/20110921/local/Heart-attack-caused-runner-s-death.385634
Ingrid Kristiansen forklarer hvorfor du ikke bør løpe på høy plus: http://www.ingridkristiansen.com/2014/03/27/generellt-om-loping-del-3/

Ultra, smultra - 2014 er harens år

The redefinition of Henrik

Jeg har bestemt meg for å redefinere Henrik i 2014. Siden 2005 så har jeg vært en middelmådig ultraløper, og jeg har elsket hvert sekund (av første halvdel av løpene) av det.

Men.

Jeg er glad i det som jeg betrakter som lange treningsturer på 90 min og mer. Men jeg er ikke så glad i å måtte bruke to-tre uker før en ultra på nedtrapping og to-tre-fire uker etter en ultra på opptrapping. Mange er mye sprekere enn meg og trenger ikke denne typen low milage-perioder, men kroppen min gjør nok det. Derfor vil færre eller ingen maraton/ultraløp bidra til at jeg kan løpe oftere lenger på trening og mer kontinuitivt.

Under en mental oppsummering trodde jeg at jeg hadde løpt ni 6-timersløp. Men fakta var tolv. Disse løpene går altså inn hverandre som en historisk mos i minnet, uten særlig skille. Jeg vil leve som om ting skjer ganske nytt hver periode. Nordmarka Ultra Challenge i 2012 gav meg dog kanskje den aller beste følelsen jeg har hatt som løper, som jeg ønsker meg tilbake (deltok også på den kortere utgaven i 2013 og elsker den type løp).

Samtidig tror jeg (håper jeg) at jeg har et ubenyttet potensiale til å få ut mer kvikkhet av kroppen, dersom jeg varierer treningen mer enn jeg gjør i dag og øker kvaliteten noe. 

Selv om jeg ikke kan kalle meg umotivert eller med løpesperre av noe slag, så tror jeg denne type variasjon både kan gi meg bedre motivasjon, la meg gjøre mer av de treningsturene jeg liker og bli en bedre løper.

Dette håper jeg gjørt at jeg er tilbake som hypermotivert ultraløper i 2015, med kvikke bein.

Det er godt for livet å variere også, sier'em.

Så jeg gleder meg til 2014; The Year Of The Hare
https://www.goodreads.com/book/show/656876.The_Year_of_the_Hare

Så herved lanserer jeg mål #1 for 2014: 18:45 på 5K ...

Kosetime på Ultra University -Stopping by the woods on a snowy evening av Robert Frost (lest av Susan Sarandon)

Stopping by Woods on a Snowy Evening

BY ROBERT FROST

Whose woods these are I think I know.

His house is in the village though;

He will not see me stopping here

To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer

To stop without a farmhouse near

Between the woods and frozen lake

The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake

To ask if there is some mistake.

The only other sound’s the sweep

Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark and deep.

But I have promises to keep,

And miles to go before I sleep,

And miles to go before I sleep.

-og merk at han skriver "to stop ..."

Enkel måte å få skikkelig restitusjon

Jeg gjetter ut av toppen av hodet, at det er noen der ute som meg. Jeg har ikke pratet med noen om dette tidligere, så det blir en liten innrømmelse.

Jeg føler et krav fra treningsdagboken min om å ha en stadig, gradvis økning i antall kilometere.

En fin økning, eksemplifisert med figuren under. Økning fra uke til uke, måned til måned, kvartal til kvartal.

Figur 1: Kilometer per mnd med høy risiko

Visjon Det faktiske meningen/ønsket med treningen er:
1. Å løpe så mye jeg har lyst uten å bli skadet

Funksjon Den uttalte hovedfunksjonen med treningsdagboken er:
1. Å kunne følge med på treningen slik at ikke mengden eller intensiteten øker så raskt at jeg risikerer skade

Ønske Min hjernes største ønske/oppfatning av mening med treningsdagboken:
1. Å se en jevn ØKNING høyden på blå søyler fra venstre mot høyre
2. Gange er ikke løping

Problemet

Dermed oppstår det kræsj mellom prinsippene. Hva min hjerne mener er VIKTIG og hva som faktisk er "viktig". Etter en innsats som medfører et hopp i søyle (f.eks en lengre konkurranse), så vil jeg jo ikke at det skal etterfølges med flere lave søyler. Dette resulterer i at jeg etter et løp, starter opp med løping og høy intensitet for tidlig etterpå. Hjernen blir midlertidig fornøyd, men kroppen blir brutt ned, overtrent og oftere skadd.

Grafen "burde" derfor seg omtrent slik ut:

Figur 2: Kilometer per mnd som det burde se ut

Smart løsning

Nå har jeg funnet en "god" løsning. Og når jeg sier "god", så trenger den ikke være logisk eller bra eller korrekt, jeg bare må finne en løsning som opprettholder sunnhet i utvikling, samtidig som at hjernen finner det plausibelt.

Løsningen er løslig basert på Einar Cyvins innlegg om blant annet Tom Oslers bok "Serious runners handbook" (på hans fabelaktige gode blogg; http://100milestrening.blogspot.no/) hvor de sier at gange (mulig det står "rask gange") er framifrå restitusjonstrening.

Så nå har jeg et nytt prinsipp under "min hjernes høyeste ønske":
1. Å se en jevn ØKNING høyden på blå søyler fra venstre mot høyre
2. Gange er ikke løping
3. MEN gange benyttet som restitusjon ER løping (kan også kalles "utholdenhetstrening i intensitetsone null")

Dermed kan jeg "løpe" mer uten å bli skadet, jeg har ikke så rask økning i belastning at jeg risikerer å bli skadet OG hjernen "ser" ingen særlig fall i søylehøyde. Samtidig kan jeg oppnå visjonens andre hovedmål:

Ny forbedret visjon Det faktiske meningen/ønsket med treningen er:
1. Å løpe så mye jeg har lyst uten å bli skadet
2. Å løpe helt frem (dvs til jeg må kutte løpekarrieren for godt som 70 - 80 - 110-åring)

Figur 3: kilometer per mnd med smartness

Litt det samme som denne kaffe-regelen:

1. Drikk kaffe, men ikke mer enn 4-5 kopper hver dag
2. Te er ikke kaffe
3. Koffeinfri kaffe er ikke kaffe
4. Koffeinfri kaffe er kaffe etter at dagens anbefalte mengde er overkredet, ref. pkt. 1

Den totale syndstilgivelsen for fett

De som har hørt om eller gått pilgrimsvandring til Santiago de Compostela nordvest i Spania, har sannsynligivs kjennskap til at denne pilgrimsvandringen hadde en opprinnelig medning i å gi den som kom frem total syndstilgivelse. Det å gå ut fra sin egen dør og ende opp lang og lengre enn langt om lenge ved denne kirken, var en botsøvelse.

I våre dager er det flere som går denne leden enn noen gang siden middelalderen. Og av mange årsaker; meditasjon, mosjon, misjon, god mattradisjon, meningssøking, minnesanking osv med ting som starter på M.

Jeg tror at mange i dag går for å få tilgivelse for sin moderne livsstil. De betaler for lettvintheten, for overfloden.

Jeg har gått Hammern de siste årene og forsøkte i 2010 å beskrive hvorfor. Det nærmeste jeg kom, var -å betale avlat til rallerne ... http://hammern2010.blogspot.no/2010/06/hammern-why.html

Aspekter ved bevegelse

Når man får det for seg å starte med trening. Løping, ski eller annet type kondisjonssport, så er det gjerne på grunn av at man ønsker en endring ved kroppen. Man vet at sånn trening gjør en sprekere, og kaloribruk og muskler kan gjøre en slank. Åsså så sunt, a gitt. Det fysiske er nettopp det første aspektet man har innen sport.

1. Det fysiske

• Kondisjon
• Styrke
• Figur
• Letthet
• Helse

Man ønsker å kunne spise uten å ødelegge kroppsfasongen. Å komme i form, få overskudd. Og det tar ikke land tid før det skjer forandringer heller. 

2. Størrelser

I løpet av den første perioden man er i regelmessig fysisk aktivitet, vil man komme borti det andre aspektet. Man vil konkurrere. Mot seg selv eller andre. Sporten har Størrelser. De tingene du kan diskutere med andre og lage statistikk av.

Enhetene i SI-systemet

• Konkurranse
• Tid
• Lengde
• Hastighet
• Pace
• Resultat
• Forholdsmessig til andre
• Citius, altius, fortius

Det er naturlig del av menneskesinnet å streve etter å bli bedre. Og alt som har med størrelser å gjøre kan man sette mål på. Stadig ett hakk hvassere -enn i fjor, enn din motstander.

3. Det private

Mange synes det er kjedelig at skisporten har blitt som den er nå. Og en av årsakene, tror jeg, er at det er så mye fokus på størrelser. Det er racing, og glider og birkebeiner. Det holder ikke engang med ett par ski. Og treningen skal være av kvalitet. De husker kanskje en skitur de hadde. I nysnø eller på fjellet. Som gav de en god følelse, en flyt. De husker kanskje ikke engang hvilken type ski da hadde på beina. Men de aner tilbake sola som gav fine skyggevirkninger, en lang motakke, skistue. Og de ble slitne nok allikevel. Uten teknikkurs.

Så det er flere ting med trening enn kroppen og konkurranse. Det er det jeg kaller det private. Det kunne i dag muligens heller bli kalt det sosiale. Det ville man lettere forstå, for det har også med å være sammen å gjøre også. Men jeg kaller det ikke det sosiale, for det har ikke med å save exercisen sin på synlig nettflate. 

Det har med det som er vanskelig å definere å gjøre. Det er ikke vitenskapelig. Hvis du trener i marka, så vil du oppdage at uka etter birken, så har du løypene for deg selv. Det er fordi du har touchet innpå det private, mens andre greier seg med størrelser.

• Å være adskilt
• Å mestre
• Å være ensom, alene
• Å være tilstede
• Rette fokus innover
• Se
• forandring
• årstider
• Føle
• jord
• sti
• trær
• djupsnø
• skienes skjæring i snøen
• Være ute
• Dele med andre (og ikke på Strava.com :-) )

Jeg digger de første aspektene, men jeg holder ut, eller det er feil ord, jeg holder ikke ut på den måten at jeg skal klare noe, gjennomføre noe og komme helskinnet ut av det. Jeg fortsetter med trening, uten kvalitet, fordi jeg er noe mer enn en kropp og et resultat.

Og så er det noen ganger slik at alle aspektene griper inn i hverandre. Du har trent godt, konkurrerer og føler at denne farten er fin. Du flyter avgårde og får igjennom det et kjempebra resultat.

'Piger, ergo nike (Jeg er lat. Derfor løper jeg)

Jeg er opptatt av at livet skal være lett. Lett å holde ryddig, lett å holde reint.

Kunsten å leve av
Jan Vincent Johannessen

Alt som krever mye forberedelser og vedlikehold, som f.eks. ski eller motorsport -skyr jeg. Ikke en gang en dartskive med tre perfekte piler gidder jeg å holde orden på. Jeg løper i stedet. Svipp på løpeskoa, eller kanskje aller helst uten sko, og rett ut i easy run.

Og når jeg løper, så forsøker jeg å bruke minst mulig krefter på å holde meg i gang. Jeg løfter beina minst mulig og forsøker å lære å løpe effektivt. Og kanskje også bruke kort tid på den løypa jeg velger ut. Men jeg har sjelden som mål å løpe fort. Det blir fort slitsomt. Hvis jeg absolutt skal ankomme innen en viss tid, så starter jeg heller litt tidligere.

Hvis jeg løper, så blir hverdagen lettere. Og jeg trenger ikke bruke kalorier på å holde meg vekk fra kaloriene. Det er enkelt. Jeg  kan komme hjem fra jobb og ta hånd om alt som trengs, uten å bli for sliten. Og spise det jeg vil. Deretter drar jeg ut og løper igjen,  (så da løper jeg, gjennomstunget av en månestråle) ... og så er det natt.

Dessuten er det mye lettere å bære varer hjem fra butikken, eller å flytte esker eller å svinge langkosten, hvis man har en sterk kjernemusklatur og god kondisjon. Å være i dårlig form er slitsomt. Det har jeg vært noen ganger og det gidder jeg ikke.

If you want to live som more, die some more

For å leve, må man puste, gjøre om næringstoffer til energi, fordøye, at blodet flyter rundt i kroppen. Metabolisere.

Samtidig også å bruke sansene.  Se, høre, føle, tenke, lukte.

Når jeg løper trenger kroppen mer oksygen og mer energi, derfor starter kroppens prosesser som øker dette. Mere brytes ned for å bygges opp.

Jeg puster tyngre og fortere, blodet pumpes raskere.

Hvis jeg er slack på forhånd, oppnår jeg vanglivis etter 10 - 20 minutter, en tilstand hvor jeg føler meg mye bedre.
Jeg dør litt mer og lever litt mer.

Dalai Lama om ultraløping

Typisk billig overskrift det her ... at Dalai Lama skal lissom ha noe å si om egotripp-ultraløping. Men i boka The art of happiness av Howard Cutler som har gjort mange intervjuer med Dalai Lama, er det ett kapittel som omhandler suffering (videre oversatt lidelse) og hvordan utholde og finne mening med plager og smerte.

Så jeg advarer; dette er ikke retteferdig ovenfor HH Dalai Lama, som jo prater om verdensfred og end to all suffering, overleve kriger og opprette samarbeid mellom nasjoner. Dette blir en nærmest karikaturmessig sammenstilling referert til smerte under løping. Det betyr ikke at det ikke på noen nivåer er mulig å la ubehag under fysiske anstrengelser assosieres med eller i overført betydning belyse livets plager.

"Man is ready and willing to shoulder all suffering as soon as and as long as he can see meaning to it" (Viktor Frankl, jødisk psykiater og overlevdede fra konsentrasjonsleir i 2VK)

Når man er i ferd med å oppleve en akutt krise og tragedie så virker det umulig å reflektere rundt meningen med det som skjer. Det er lite annet man kan gjøre enn å holde ut. Man stiller seg spørsmål av typen "hvorfor meg?".

Hvis jeg bytter ut spørsmålet med "Hvorfor gjør jeg dette?" så ligner det på hva som skjer jeg møter veggen under et løp. Og jeg har som regel ikke noe andre svar enn de jeg har kommet opp med på forhånd: det kan være å nå et bestemt mål, man opplever en mestring, man blir sterkere og mer utholdende til neste gang. Og det hjelper lite til å holde farten oppe. Jeg bare holder ut i stedet.

A tree with strong roots can withstand the most violent storm, but the tree can't grow roots just as the strom appears on the horizon. Fra boka The art of happiness

I buddhistisk tradisjon er årsaken til lidelse våre egne dårlige handlinger i fortiden. Hvor hensikten er å meditere og etter hvert komme eliminere lidelsen. Dermed kan smerte og lidelse ha en mening som noe som kan gjøre oss sterkere, men også noe som kan myke oss opp og gjøre oss mer ydmyke, følsomme, forsiktige (eng. gentle) og mindre arrogante. 

Og er det ikke nettopp vår egen Dr. Georg Sheehan som sier:

"The runner need not break four minutes in the mile or four hours in the marathon. It is only neccessary that he runs and runs and sometimes suffers. Then one day he will wake up and discover that somewhere along the the way he has begun to see the order and law and love and truth that makes men free."

Cutler distingverer mellom fysisk smerte som en fysiologisk prosess på den ene siden og lidelse som en følelsemessig og mental respons på smerten. Vi tolker ofte det som om smerte = lidelse. Fysisk smerte er ofte noe som oppleves som uten mening. Samtidig er vår holdning til smerte forskjellig ut fra omstendigheter. Redsel, hat, skyldfølelse, ensomhet og hjelpeløshet er mentale tilstander som kan intensivere smerteopplevelsen (eller redusere den). 

Men smerte er kroppens elegante og sofistikerte språk for å fortelle oss om noe som er uhyre viktig for våre helse. Og det forteller oss veldig klart at vi må passe på oss selv og unngå eller redusere fare eller skade. Så når vi ser på smerte på denne måte, så kan vi endre holdning til smerten (det fysiske) og dermed redusere lidelsen (det mentale). 

"In ultrarunning, the pain is inevitable, but the suffering is optional." - Al Bogenhuber

Tenk på eller mediter over hva det ville bety å ikke ha "smertens gave". Kunne vi i det hele tatt greie å komme igjennom oppvekst uten å tygge oss gjennom kjakan, klore ute våre egne øyne, uten å vite at vi skal fjerne hånden fra varme stekeplater osv.

Videre viser Cutler til intervjuer av mennesker med reduserte smertereseptorer hvor pasienter de sier at -jeg ser at armer og ben er en del av meg, men jeg føler ikke at de er det.

Smerte er altså ikke bare noe som verner eller advarer oss, men også noe som gjør oss hele.

referanser:
Boka The art of happiness av Howard D Cutler
http://no.wikipedia.org/wiki/Santiago_de_Compostela
Boka Running and being av George Sheehan

Det gjelder ... meg.

Du vet at når du peker på noen med en finger, så peker tre fingre tilbake på deg selv. Og det er slik peking (handlingen, ikke byen) jeg skal gjøre nå.

Jeg følger en mengde trenings- og løpsblogger. For å nevne noen få: http://lopeguri.blogspot.no,   http://barefootrunninguniversity.com/,   http://bjrnfraland.blogspot.no/,  http://futtnfart.blogspot.no/,  http://jannicke-athletics.blogspot.no/,   http://maritostreningsblogg.blogspot.no/, http://www.runnergooner.com/,  http://ultra-ragnar.blogspot.no/,  http://www.ultrafrykholm.com/, http://www.ultratrening.com/,  http://iknowiwaswrong.blogspot.no/,  http://krampegammeln.blogspot.no/

Å lese blogger er nesten som å sette på musikk: jeg får samme motivasjonen til å løpe som om jeg lyttet til rock, metal eller techno. Jeg følger dere gjennom treninger, forberedelser, konkurranser, kjenner litt på gleden av å oppnå mål, føler litt av skuffelsen av å ikke gjøre det. Dere elsker løping som jeg.

Men jeg tror ikke det går mange måneder mellom hver gang dere er skadet. Dere går laaaaangt utover "10%-regelen" som dere har hørt så mange ganger. Dere surfer på bølger som skyller gjennom hjernene deres etter å klart maraton på ..:..:.. eller løpt "runden" på .. minutter.

Så blir dere skadet.

 -og heri ligger den ekstra gode motivasjonen; den som får meg til å ta en ekstra hviledag.

For når jeg blar noen blogginnlegg tilbake, så leser jeg om den samme støle leggen, den stive ankelen, prikkingen i kneet som dere selvfølgelig tar som naturlig treningssmerter og løper dere igjennom. Dere er supermenn, dere er duper-kvinner. Men bare til uka etterpå. Da må dere krype frem og tilstå; -Jeg har syndet, jeg hvilte ikke nok, jeg skulle ikke ha gjort det, jeg skal forbedre meg. Frels meg bare fra det kneondet, la den sure medisinen virke, så skal jeg være forsiktig neste gang.

Så takk til dere alle. At det ikke er bare jeg som faller fra til tider. Og at dere minner meg på at jeg må ta det mer ro. Og til oss alle som blir skadet en gang i blant: kroppen blir bra igjen punktum

Just do it

Jeg mener at det er noen slogan og uttalelser som kort beskriver tilnærmingsvis hvilken tankegang som ligger bak ultraløping. Det betyr at selv i hyperkomersielle virksomheter finnes mennesker tilknyttet som har tenkt noe riktig. En av disse er Nike, som både har hatt "There is no finish line" som kanskje er det beste, men også "Just do it." 

Mange svarer også smart at "fordi veien er der", eller "fordi det er mulig", når de får spørsmål om hvorfor de gjør hva de gjør.

En av årsakene til at mange føler seg drevet til å løpe eller gå langt, å oppleve litt av substansen til en lang distanse. Med det mener jeg at man ikke opplever hvordan denne veien virkelig er, når man kjører den med bil eller tog, eller endog sykkel.

For å få en viss forståelse over hvilken distanse man tilbakelegger på en time med bil, er det nødvendig å kjenne alle bakker, endeløse strekninger, humper og hus, på den samme strekningen.

Tidligere er det noen som har laget denne veien: Budsjettert, fått økonomisk støtte, gravd opp, planert ut, fyllt opp, grusa og asfaltert nettopp strekningen du går eller løper. Før dette har det vært mennesker som har oppfunnet asfalt, oppfunnet bensinmotor, skapt infrastruktur. Noe som vi kun i svært liten grad har vært en del av.

Jeg ser det derfor som nødvendig å betale prisen for å kunne sitte i nettopp den bilen ved å kunne se utviklingen i øynene og tenke "Vel, jeg var ikke der når du kom, men jeg har kjent hver eneste meter under sålene".

Hehe, dette er ikke drøvtygd filosofi. Men et spedt forsøk på forklaring.

Christian Lysvåg, filosof, skribent og søvnvanskeerfarer, sammenligner uttrykket med Zen: http://lysvaag.wordpress.com/2010/01/04/zen-og-arkitektur

Gå så langt at du kjenner det? - Hammern 2012