Om jeg skulle tatt frem en diktsamling, så hadde jeg knapt visst hvordan jeg skulle lese den. Derimot så vet jeg hvordan man leser krim. Raskt, uten særlig fundering. Det er kjent underholdning, selv om det er første gang jeg leser boka.
Poesi ville kjennes uvant og nesten ukomfortabelt, tror jeg. Jeg kunne ha lest raskt igjennom, for å finne gullkorn;
- Ved den innerste grinda står vi, på feil klode, men i april, og det gjør ondt når knoppar brister, men det er draumen vi ber på. ... osv.
Et sammensurium. Eller passende til høytider.
Men hvis jeg skulle ha nytte av det, måtte jeg brukt mye tid på å komme inn i stoffet. Jeg måtte ha satt meg ned, bladd forsiktig, lest sakte, og tenkt. Og tenkt. Og løpt.
Jeg trenger en time å lese og to timer på å tenke på det jeg har lest.
Først måtte jeg tro at stoffet i boka inneholdt noe som var verdt å tilegne seg. Jeg måtte bruke lang tid. Lese, føle meg frem, tenke og lese igjen. Jeg måtte skjønne at det å bruke lang tid på dette gir en verdi utover det en raskt gjennomlesing av en roman ville gjort. En verdi utover ren underholdning og tidsihjelslåing.
Når du tar av deg skoene den første gangen om våren for å vasse uti vannet, kjenner du hvor lite vant føttene dine er til akkurat det. Du kjenner alt av underlag og temperaturer.
Jeg er ikke god til å lese dikt. Men å ta av seg skoene og gå eller løpe videre blir litt som å legge fra seg Jo Nesbø og ta opp Sigbjørn Obstfelder. Det kan jeg. Å løpe barbeint er som å slå ned hastigheten på innlesing. Du kan ikke, og vil ikke lese for fort. Da blir det bare ord og setninger som flyr forbi med kun overfladisk mening.
Hvis du har hørt at det er så forferdelig sunt å løp barbeint, så kan din første innskytelse være å kjøpe barefoot running shoes eller de gymsokkene med tær til rundt en halvannen tusing. Da kan du løpe like fort og like langt som du pleier og fremdeles få effekt. Sannsynligvisen liten skade i leggen samtidig, men det er mulig.
Det blir som å lese dikt i samme fart som om du leser krim. Du kan notere deg for nok en bok lest eller ti kilometer løpt. Det er bare det at du ikke dypper ned i essensen. Jeg vet ikke hva essensen er, men jeg nærmer meg når jeg lydløst tasser avgårde på skogbunnen. Når jeg stikker meg på barnåler og tar et ekstra steg for å sette foten på noe mykt. Når jeg kjenner forskjellen på stier. Da kan jeg være hunden fra Baskerville og løvets konge.
