6 plass: Henrik Kvisgård: 15t 17m 58s Les mer om løpet her: http://jannicke-athletics.blogspot.no/2012/10/nordmarka-ultra-challenge-2012.html |
lørdag 29. september 2012
Måååååååål
#nuc12
Likør = Kikut ... autocorrect på Iphone
#nuc12
7 plass: Martin Olafsen: 15t 59m 13s på vei ned fra Kikut. Vi passerte hverandre mange ganger i løpet av ... ja, løpet
7 plass: Martin Olafsen: 15t 59m 13s på vei ned fra Kikut. Vi passerte hverandre mange ganger i løpet av ... ja, løpet
#nuc12 Finnseter
#nuc12 Tverrsjøstallen
Tverrsjøstallen, tatt fra området ved speiderhytta, ca kl 07.30 |
Foto: Olav Engen - detalj fra løypa, tatt i solskinn |
fredag 28. september 2012
Bilder tatt av løypa til Nordmarka Ultra Challenge 2012 på forhånd
#NUC12 video
fredag 21. september 2012
Led Lenser 7H Headlamp Hack
Hacket hodelykten Led lenser 7 før #NUC12:
1) Sydde på en rem "over hodet" med stramme-mekaniske, for at lampa ikke skal dingle når jeg løper.
2) Tack-It (eller lærertyggis som noen kaller det) ved lysvinkeljusteringen, for å holde den på plass.
Jeg har benyttet lykta på løpetur i mørket og den fungerer mye bedre. Lite dingling, passe vinkel på lyset. De eksta 13 grammene er godkjent.
NB! Det ser ut som om mannen nederst i høyre hjørne av bildet har begynnende skallethet, men det er ikke slik. Han har bare høye viker. Så det.
fredag 14. september 2012
If you want to live som more, die some more
For å leve, må man puste, gjøre om næringstoffer til energi, fordøye, at blodet flyter rundt i kroppen. Metabolisere.
Samtidig også å bruke sansene. Se, høre, føle, tenke, lukte.
Når jeg løper trenger kroppen mer oksygen og mer energi, derfor starter kroppens prosesser som øker dette. Mere brytes ned for å bygges opp.
Jeg puster tyngre og fortere, blodet pumpes raskere.
Hvis jeg er slack på forhånd, oppnår jeg vanglivis etter 10 - 20 minutter, en tilstand hvor jeg føler meg mye bedre.
Jeg dør litt mer og lever litt mer.
Samtidig også å bruke sansene. Se, høre, føle, tenke, lukte.
Når jeg løper trenger kroppen mer oksygen og mer energi, derfor starter kroppens prosesser som øker dette. Mere brytes ned for å bygges opp.
Jeg puster tyngre og fortere, blodet pumpes raskere.
Hvis jeg er slack på forhånd, oppnår jeg vanglivis etter 10 - 20 minutter, en tilstand hvor jeg føler meg mye bedre.
Jeg dør litt mer og lever litt mer.
tirsdag 11. september 2012
Motivasjon i smertens tid
Det er ikke til å unngå; gjennomfører man aktiviteter som belaster kroppen vil det før eller siden bety smerte. Men hva du gjør med den smerten, er opp til deg selv. Ref til blogposten om Dalai Lama, så er smerte den fysiske opplevelsen av sanseimpulser, men lidelse er den psykiske tolkningen av disse.
Det er vanlig å diskutere med seg selv for å komme med årsaker til at du senker farten eller stanser, når du er i ferd med å gå tom. Derfor må du sette opp mål på forhånd. Og mål er en ting, men du må også finne ut/meditere over verdien av å gjøre det og oppnå målet. Samtidig vil den bestemmelsen/målsettingen som du gjør på forhånd, trenge næring underveis.
Er det i det hele tatt noe som gjøre at beslutningen kan få næring når det er slitsomt? Kan jeg gjøre noe eller fortelle meg selv noe, eller kanskje få noen andre til å fortelle meg noe som gjøre at jeg allikevel fortsetter.
Det ene "nederlaget" man går på er å gi seg; DNF. Det er bedre enn DNS, men allikevel kjedelig etterpå. Men det er selvfølgelig mange årsaker til at det kan være mer fornuftig å gi seg enn å fortsette. Det andre "nederlaget" er å redusere hastigheten mer enn nødvendig.
- Jeg trodde jeg ville få varige mén
- Jeg var ikke tålmodig, noen ventet på meg
- Jeg oppfattet progresjonen dårlig
- det var ca 4 K igjen og det virket nærmest uendelig i den hastigheten jeg beveget meg i
- Jeg oppfattet målet som nesten nådd
Forhåndsfaktorer som gir næring til beslutningen i kampens hete:
- Forberedelser
- Bestemmelsen? Målet?
- Følelsen av mening i målet
- Mental trening
- Erfaring
Man oppnår fra tid til annen bedre tider enn man setter seg fore/antar på forhånd/bekjenner. Men oftere så gir man ikke jernet så mye som man hadde ønsket på forhånd.
Det er vanlig å diskutere med seg selv for å komme med årsaker til at du senker farten eller stanser, når du er i ferd med å gå tom. Derfor må du sette opp mål på forhånd. Og mål er en ting, men du må også finne ut/meditere over verdien av å gjøre det og oppnå målet. Samtidig vil den bestemmelsen/målsettingen som du gjør på forhånd, trenge næring underveis.
Elementer i det som skjer underveis- det er ingenting som reduserer verdien av målet ditt mer enn konstant og økende smerte(smokemonkey)
- smerte - hjernen sier i fra
- trøtthet/leihet/oppgitthet/kjedsomhet
- ønske om å gjøre noe annet
- du tenker at at målene i sammenheng til "visjonen" eller sesongens mål er nådd for lenge siden
Er det i det hele tatt noe som gjøre at beslutningen kan få næring når det er slitsomt? Kan jeg gjøre noe eller fortelle meg selv noe, eller kanskje få noen andre til å fortelle meg noe som gjøre at jeg allikevel fortsetter.
Det ene "nederlaget" man går på er å gi seg; DNF. Det er bedre enn DNS, men allikevel kjedelig etterpå. Men det er selvfølgelig mange årsaker til at det kan være mer fornuftig å gi seg enn å fortsette. Det andre "nederlaget" er å redusere hastigheten mer enn nødvendig.
- Alle som DNF, angrer kort tid etterDe gangene jeg har gitt meg (DNF) så var dette årsakene:
- Jeg trodde jeg ville få varige mén
- Jeg var ikke tålmodig, noen ventet på meg
- Jeg oppfattet progresjonen dårlig
- det var ca 4 K igjen og det virket nærmest uendelig i den hastigheten jeg beveget meg i
- Jeg oppfattet målet som nesten nådd
Forhåndsfaktorer som gir næring til beslutningen i kampens hete:
- Forberedelser
- Bestemmelsen? Målet?
- Følelsen av mening i målet
- Mental trening
- Erfaring
Man oppnår fra tid til annen bedre tider enn man setter seg fore/antar på forhånd/bekjenner. Men oftere så gir man ikke jernet så mye som man hadde ønsket på forhånd.
mandag 10. september 2012
Sol opp, sol ned for
Nordmarka Ultra Challenge 2012 (#NUC12), 29. september, starer 05.00 fra Mylla nord i Nordmarka ved Oslo og slutter ved Skar, i Maridalen (kanskje 18 timer senere). Da kan det være greit å vite når det lysner og mørkner.
Hentet fra
http://www.heavens-above.com Solen går opp 07:19 - da er jeg kanskje på vei opp mot Kollern. Så får jeg 11,5 timer før solen går ned, kl 18.54 Da er jeg ca ved Kopperhaugene ... hvis jeg er heldig. For enkelhets skyld så tenker jeg at solen er oppe mellom kl sju om morran og sju om kvelden. |
tirsdag 4. september 2012
Pakning for Nordmarka Ultra Challenge 2012
På kroppen/i sekken
|
Plassering:
Myllavegen 447, 2742 Grua, Norge
Abonner på:
Innlegg (Atom)