Det gjelder ... meg.

Du vet at når du peker på noen med en finger, så peker tre fingre tilbake på deg selv. Og det er slik peking (handlingen, ikke byen) jeg skal gjøre nå.

Jeg følger en mengde trenings- og løpsblogger. For å nevne noen få: http://lopeguri.blogspot.no,   http://barefootrunninguniversity.com/,   http://bjrnfraland.blogspot.no/,  http://futtnfart.blogspot.no/,  http://jannicke-athletics.blogspot.no/,   http://maritostreningsblogg.blogspot.no/, http://www.runnergooner.com/,  http://ultra-ragnar.blogspot.no/,  http://www.ultrafrykholm.com/, http://www.ultratrening.com/,  http://iknowiwaswrong.blogspot.no/,  http://krampegammeln.blogspot.no/

Å lese blogger er nesten som å sette på musikk: jeg får samme motivasjonen til å løpe som om jeg lyttet til rock, metal eller techno. Jeg følger dere gjennom treninger, forberedelser, konkurranser, kjenner litt på gleden av å oppnå mål, føler litt av skuffelsen av å ikke gjøre det. Dere elsker løping som jeg.

Men jeg tror ikke det går mange måneder mellom hver gang dere er skadet. Dere går laaaaangt utover "10%-regelen" som dere har hørt så mange ganger. Dere surfer på bølger som skyller gjennom hjernene deres etter å klart maraton på ..:..:.. eller løpt "runden" på .. minutter.

Så blir dere skadet.

 -og heri ligger den ekstra gode motivasjonen; den som får meg til å ta en ekstra hviledag.

For når jeg blar noen blogginnlegg tilbake, så leser jeg om den samme støle leggen, den stive ankelen, prikkingen i kneet som dere selvfølgelig tar som naturlig treningssmerter og løper dere igjennom. Dere er supermenn, dere er duper-kvinner. Men bare til uka etterpå. Da må dere krype frem og tilstå; -Jeg har syndet, jeg hvilte ikke nok, jeg skulle ikke ha gjort det, jeg skal forbedre meg. Frels meg bare fra det kneondet, la den sure medisinen virke, så skal jeg være forsiktig neste gang.

Så takk til dere alle. At det ikke er bare jeg som faller fra til tider. Og at dere minner meg på at jeg må ta det mer ro. Og til oss alle som blir skadet en gang i blant: kroppen blir bra igjen punktum

Utstyr: Gore Mens Mythos II GT Jacket - Black

Gore har vært den løpetøyprodusenten som jeg har hatt mest respekt for av alle, foran Craft. Jeg kjøpte denne soft shell-jakken fra Gore i vinter og mente jeg skulle få den beste løpejakkeopplevelsen noen sinne. 

Fordeler: 

• En passe varm jakke for høst, vår og vinter
• Bra snitt, en pen jakke
• Virker til nå slitesterk
• Hempene man man velge å putte tomlene inn i for å varme/tette nederste del av hånden
• Kan gjerne brukes til andre aktiviteter som hiking, gåing og sykling. Lange ermer (for meg) funker bra til sykling.

Ulemper:

• Noe tung
• Lomme på overarm er fornuftig, men denne er kanskje for stor. Hvis jeg har f.eks. en smarttelefon her, så dingler den. -Heller en semi-innvendig brystlomme, spør du meg.
• Glidelåsen på overarmlommen er vanskelig å operere med en hånd.
• Denne glidelåsen hang seg også helt opp, slik at jeg måtte ødelegge taggene for å få innholdet ut av lommen. Jeg fikk byttet jakken etter problemet med glidelåsen, med en ett år nyere utgave.
• Det plagget jeg eier hvor jeg må være mest nøye med rask vask etter trening om ikke lukta skal feste seg.
• Dyr, fullpris kr 2.200, min pris med sesongrabatt på Oslo Sportslager tidlig i 2012, kr 1660,-.
• For mye lufting i ventilen bak på ryggen. I vinter kjente jeg det trakk kaldt på ryggen og valgte å tråkle den lett sammen med sytråd.
•  Min "oppdaterte" utgave har noen ikke så pene refleksstiper. Dette er jo fornuftig og funker bra, men altså ikke så pent :-)

Konklusjon:

• Hvis jeg skal se bort fra forventningene jeg hadde til jakken, så er det nok den beste jeg har eid. Hvis glidelåsproblemene er borte, ser jeg frem til mange år med denne.

Hammern 2012 - check

Seks av seks startende, kom til mål etter ca 60 K fra Sjusjøen til Hamar. Dette er noe annet enn like lange løp. Du får nattens trøtthet og den laaange tiden som andre momenter.

Les mer på hammern2012.blogspot.com

Øystein Sylta og Kjersti Karoline Danielsen bryllupsløp 26. mai 2012 - på Årvolltoppen

Målgang på Årvolltoppen - bilder av det kommende ekteparet og noen av løperne

Nydelig dag for å inngå ektapakt. Nydelig dag for løping.

Løpere mot mål

Utstyr; løpesekk, Inov-8 Race Elite 15

Oppdatering: Sjekk nyere sekk her:
http://alletingultra.blogspot.no/2014/05/test-av-lpesekk-inov-8-race-elite-8l.html

Inov-8 Race Elite 15 (2011)
285 gram!

Fordeler:

• Lett, lett, lett - 285 gram
• Slitesterk (tror jeg)
• God å ha på ryggen. Ligger kliss inntil tavla.
• Stor nok for det meste. Bl.a. staver.
• Stramme/forminske-mekanisme som gjør at selv om det er lite i den, dingler den ikke
• Egne hemper for å feste add-ons til, som f.eks. flaskeholder (må kjøpes i tillegg)
• Passe store hoftebåndslommer
• Opplegg for vannpose
• Rimelig, jeg kjøpte min fra wiggle.co.uk for tilsammen ca kr 400,- inkl frakt og norsk moms - eller litt dyrere fra ultralightoutdoors

Ulemper:

• Flasken som henger på den ene båndet dingler når den er helt full
• Flasken er litt vanskelig å sette tilbake i holderen, øvelse gjør mester
• Må ta av sekken for å ha tilgang til utstyret.

Konklusjon:

• Kan ikke tenke meg at de finnes noen bedre løpesekk. Ulempene kommer stort sett av at man har prioritert lav vekt i stedet for effektive detaljer.
• Jeg fikk kommentar av en medløper at sekken så ut som den lå veldig godt på ryggen. 

Under så ser du film av sekken som er med på løpetur på Alcudia :-)

Just do it

Jeg mener at det er noen slogan og uttalelser som kort beskriver tilnærmingsvis hvilken tankegang som ligger bak ultraløping. Det betyr at selv i hyperkomersielle virksomheter finnes mennesker tilknyttet som har tenkt noe riktig. En av disse er Nike, som både har hatt "There is no finish line" som kanskje er det beste, men også "Just do it." 

Mange svarer også smart at "fordi veien er der", eller "fordi det er mulig", når de får spørsmål om hvorfor de gjør hva de gjør.

En av årsakene til at mange føler seg drevet til å løpe eller gå langt, å oppleve litt av substansen til en lang distanse. Med det mener jeg at man ikke opplever hvordan denne veien virkelig er, når man kjører den med bil eller tog, eller endog sykkel.

For å få en viss forståelse over hvilken distanse man tilbakelegger på en time med bil, er det nødvendig å kjenne alle bakker, endeløse strekninger, humper og hus, på den samme strekningen.

Tidligere er det noen som har laget denne veien: Budsjettert, fått økonomisk støtte, gravd opp, planert ut, fyllt opp, grusa og asfaltert nettopp strekningen du går eller løper. Før dette har det vært mennesker som har oppfunnet asfalt, oppfunnet bensinmotor, skapt infrastruktur. Noe som vi kun i svært liten grad har vært en del av.

Jeg ser det derfor som nødvendig å betale prisen for å kunne sitte i nettopp den bilen ved å kunne se utviklingen i øynene og tenke "Vel, jeg var ikke der når du kom, men jeg har kjent hver eneste meter under sålene".

Hehe, dette er ikke drøvtygd filosofi. Men et spedt forsøk på forklaring.

Christian Lysvåg, filosof, skribent og søvnvanskeerfarer, sammenligner uttrykket med Zen: http://lysvaag.wordpress.com/2010/01/04/zen-og-arkitektur

Gå så langt at du kjenner det? - Hammern 2012

Naturlig løping 4,5 mnd

Forsøk på forfotløping med Asics DS Trainers (10 mm heal to toe drop). Jeg synes bilde to viser god progresjon
i endring av løpsstil. I hvert fall når vi ser fra kneet og ned. Foten settes fremdeles ned foran hofta. Vet ikke hvordan
jeg kan unngå det ...

Misuno Wave Inspire 7, Editors Cut Edition

FØR

ETTER

Wave Inspire er i grunn i utgangspunktet en lett sko for overpronerere, men med en enorm hæl. Tror det er den skoen jeg har eiet med størst fallvinkel fra hæl til forfot. Å kutte bort deler av hælen på denne måten gjør den både lettere og bedre å løpe på forfot med. Jeg vil allikevel ikke anbefale å skjære hvis du eier bare ett par. Men for en person som har samlet et titalls par over årene og som endrer løpestil, så kan man spare på dette. Skoen blir ikke perfekt, men bedre.

Most runners who DNF regret it shortly afterwards

The Kennedy Challenge, 80K/20 timer

50 miles in 20 hours (80K)

Etter at John F Kennedy ble innsatt som ny president, fortsatte han arbeidet som etterkrigs-presidentene hadde startet; å få flere i trening. Man mente at den generelle formen hos amerikanerne var dårlig og hadde mange ymse forslag på hvordan man skulle motivere.

I 1963 satt Kennedy opp en utfordring blant de militære offiserene om å gjennomføre 50 miles på 20 timer. Dette var i grunn en videreføring og forsterkning av hva Teddy Roosevelt hadde satt opp noen år tidligere, med 50 miles på tre dager, for de som tjenestegjorde i the marines.

Mange sivilister kastet seg også på utfordringen, og det oppstod mange 50-milere, hvor noen finnes enn i dag. Etter at attentatet mot Kennedy, ble de fleste lagt ned, men 50-milere er en av de mest populære ultramaraton-distansene over there, den dag i dag.

JFKs bror Bobby, forsøkte seg den første helgen etter at John hadde kommet med sin utfordring, men droppet ut etter 35 miles i sine pensko. Den lange tilbakelagte distansen til tross, så skjønte han nok at han ville få pes, når han sa til en av de som fortsatte: -Vær glad du ikke er presidentens bror, du.

Du kan løpe for langt:

Devine madness er kanskje en uklar beskrivelse på en tilstand man oppnår på lange løp, i dette tilfelle dreier dette seg om en organisasjon med samme navn.

Yo Tizer - ser ut som en
sunn leder

Devine Madness er, eller i hvert fall var opp til rundt 2003, en gruppe mennesker som har ultraløping som hovedbeskeftigelse. De bor, spiser og løper sammen. Mange av løperne gjorde det sterkt i Leadville Trail Race 100 miles rundt årtusenskiftet. Og en av medlemmene, Janet Runyan vant nasjonalt mesterskap i USA på 100 K i 1996.

 Gruppens leder er den selvutnevnte guruen Mark "Yo" Tizer. Kallenevnet "Yo" er forøvrig en forklorelse for "Yousamien", som er utledet av setningen "you are the same as me". Tizer benyttet selv navnet Devine madness for gruppen, men har gått over til å kalle det for the community. Han blir beskrevet av gruppens torfaste medlemmer som en sterkt og kunnskapsrik leder. Mens avhoppere beskriver ham som manipulerende, drikkfeldig og et sexdyr som tvinger medlemmer til å ha sex med ham eller andre i gruppen. Til alt overmål døde en av gruppens medlemmer, Mark Heinemann, etter å ha deltatt på et 48-timersløp. 


The Community virker å ha gått under jorden ...

Les mer i Sports Illustrated

Og denne websiden av Rick Ross