Løpesko: Saucony Mirage2

Saucony Mirage2, 258 gram per stk. Det blir over en halv kilo
på beina det ... Kinvara'en er 216 gram per sko.

Et stort kompromiss for meg. 4mm drop, men med en god del support. Antatt asfalt og mengde og LDS-sko ... så får vi se.

Skoene virker gode å løpe langt i ... ja, så langt.

Skal bruke de på Ultima Frontera i oktober (2013), så da må de levere. Eller, jeg må levere.

Før inngrep: Laserkorreksjon av nærsynthet for løper, også monovision

Det er mange som både har gjort dette og som tenker på å gjøre det, så jeg skal fortelle min historie om inngrep/operasjon for bedre syn.

Bakgrunn
Som noen-og-førtiåring, så begynner linser og briller å bli noe herk. Tørre øyne, famling etter briller om morran, brille- og lisens-kjøp og -administrasjon er ting som er kjedelig med å ikke se bra. Jeg startet med briller (ca -1 i styrke) på 90-tallet og det har utviklet seg til - 2,5 (og litt mer) de siste 15 årene.

Disclaimer

Merk at jeg ikke har noen "helse"-bakgrunn og får heller ingen kompensasjon fra noen som kan tjene penger på dette. Dette gjør jeg kun for å huske hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde i 2013, når jeg leser dette om 34 år. Det er også skrevet en hel del på forum etc., men ikke så mye av løpere. Så jeg ville selv ha likt å lese dette på forhånd.

En av mine store ultrahelter PG Alfheim, hadde følgende artikkel på kondis som var til hjelp: http://www.kondis.no/?cat=127705&id=4764192

Bilde hentet fra sansetap.no

Metoder
Det er i hovedsak to metoder for denne type inngrep, begge er velprøvde og sikre. Men begge har sine ulemper og risiko. Den vanligste og med lengst historikk er Lasik hvor man først skjærer rundt og løfter bort en del/den/de øverste lag av hornhinnen og arbeider på den delen under, for så å legge hornhinnen på plass igjen. Den andre er overflatebehandling av hornhinnen. Høres ikke godt ut, men begge tar kort tid og man får smertestillende (og beroligende om man ønsker).

Begge metoder er gjort 1 mill + ganger, så jeg kan ikke si at jeg foretrekker eller anbefaler en foran den andre.

Overflatebehandling (cTen, lasek, ASA og kanskje mange andre navn) virker umiddelbart mindre ekkelt enn den andre metoden. Jeg ser for meg hornhinnen som en type hud, og et enkelt skrubbsår i huden kan være vondt, men det leger seg fort. Og jeg tror at øyet har en enda raskere helningsgrad enn annen hud. Selve tiden man ligger å stirrer nervøst opp i lasermaskinen er også enda kortere med denne metoden.

Fordelen med Lasik (under-overflatebehandling) derimot er at restitueringstiden etter inngrep er noe kortere. Hell yeah, man kan gå på arbe' dagen etter, sier'em. Mens overflatebehandling krever noen dager hjemme. Men dette er ikke avgjørende for meg i utgangspunktet. Lasik er også noe dyrere. Det har forsøkt ikke å legge vekt på.

Jeg fikk gavekort om forundersøkelse på to steder som benytter hver sin metode, så jeg fikk grei innføring i hva de innebar av risiko og fordeler. Det er mange steder som tilbyr denne type inngrep, men jeg har resolutt ikke vært i kontakt med noen som på sine hjemmesider bruker tid på å rakke ned på "den andre metoden" i stedet for å være 100 % saklige og med evne til å være balansert i sin kommunikasjon.

Endelig valg
Jeg har etter nøye vurdering valgt Lasik, altså der man skjærer i de/det øverste hornhinnelaget for så å "polere" et av de lavere hornhinnelag. Jeg tror jeg ville blitt fornøyd med begge, men dette er årsakene til at jeg valgte som jeg gjorde, uten å forsøke å etter-rasjonalisere:

• Forundersøkelsen var grundig og god på begge steder, men for Lasik fant de en nærsynthetsgrad som jeg tror stemmer bedre.
• Tiden det tar å komme tilbake etter operasjon. Jeg kan ta opp igjen løping etter tre dager, og løpe i skauen etter fjorten dager. Det er jo det denne bloggen handler om.

Andre forberedelser jeg har gjort: Pratet med personer som har gjort samme inngrep, begge metoder. Kjøpt meg sportssolbriller med mulighet til å ha helt blanke glass. Jeg skal løpe Nordmarka Ultra Challenge 50K, 29. sept (2013) og der er det overhengende fare for at en busk skal piske meg i øyet. Det er rikelig tid til å ha 99% helbredelse, men for sikkerhets skyld og placebo, vettu. Dessuten må jeg gå uten linser den siste uken før inngrepet, slik at jeg blir nødt til å gjennomføre helgens femkamp i friidrett med briller i stedet for lisnser.

Monovision

Et valg jeg ikke helt har tatt ennå er såkalt monovision. Det høres crazy ut, men jeg tror at jeg heller mot å forsøke dette. Det innebærer at man "tar" mesterøyet (det du sikter med) så nært ned til null man får til, som dermed får eksepsjonelt syn på avstand. Men det andre øyet (som for meg i dag er mellom -2,75 og -3,00, altså noe mer nærsynt enn det andre), "tas" ned til -0,5/-0,75. Sprøtt?! Ideen bak dette er at den alders-svaksyntheten/langsyntheten som starter i 40-årene som gjør at man skaffer seg lesebrille når man er 50, bruker lengre tid på å oppstå/utvilkle seg. Jeg vil altså ha ett øye for avstand og ett for nært. Hjernen, den smartingen, lar meg forhåpentligvis kunne gjøre stort sett som jeg vil uten å merke dette. Den stiller skart uansett. Forhåpentligvis, ja. Det kan ta måneder før det er tilvendt. Jeg har også fått garanti for at hvis jeg ikke trives med dette, så så jeg oppfølgingsoperasjon med i prisen.

Mention me in your prayers og ønske meg lykke til! Så skal jeg komme tilbake til utviklingen og resultatet.

Sjekk, slik ble det etterpå: http://alletingultra.blogspot.no/2013/09/etter-inngrep-laserkorreksjon-av.html

Nysgjerrig på ultra?

Les mitt eget notat, skrevet for ringsport.no for lenge siden. Men er sånn circa akkurat slik jeg ville skrevet det i dag.

Beskriver viktige prinsipper og også hva som er relativt uviktig å tenke på for back-of-the-packers:

http://www.ringsport.no/Nyheter/henrikultra2.html

Lance v Berit

Se for deg Lance Armstrong. The mighty. Han var en eksepsjonell atelet og så fikk han kreft. Så kjempet han seg tilbake og vant TdF. Igjen og igjen. Hele historien var eksepsjonell. Sportmanship at the highest. Tenk alle treningstimene, teknikkenterpingen, strategiene, administreringen som må til for at noen skal kunne gjennomføre dette utrolige.

Se lykken i blikket til den unge Lance Armstrong.
En som elsker å konkurrere.

Underholdningsverdien er nesten uendelig stor. Men bare nesten. Ikke helt ... man kan få den enda litt høyere. For nå etter mange år vet vi litt mer om hva som skjedde mellom treningene. Vi har også fått noen glimt av livet bak lamellene i Radio Shack-bussen. Av intriger, manipulasjon og et slags lederskap. Svindel og underkuing på høyt plan. Kanskje helt til toppen av sportsorganisasjonene. Juks, bedrag, fanteri ... all in a cycling season.

Så kommer neste akt i dramaet; The Fall Of The Empire. Fritt fall fra fjelltoppetappene. Og akkurat da er underholdningesverdien ett hundre prosent.

For er det ikke slik at det å kjempe seg frem til seier er et herlig show. Vi tørster etter den historien. Gyset og gåsehuden. Kyss fra kvinnene, rop fra barna, lønnekransen på hodet. Massenes hysteriske tilrop. Frontpage.

Men enda mer det som skjer etterpå, når alt brytes sønder og sammen. Livet til Lance i ruiner. Uten medlidenhet, ingen sympati, zero honor. Ikke engang for alt det arbeidet som ble lagt ned og den faktiske prestasjonen levner vi ære. Fall from grace.

Det er enda herligere.

Dopingtatte fra TdF

For Lance Armstrong selv, tror jeg, at det må kjennes ergerlig å vite at han er den store taperen. Selv om alle, i hvert fall de første årene han vant, var juksepaver. Han var bare den smarteste. Og i alt dette samtidig vite, ganske sikkert, at hvis han hadde holdt seg ren i to - tre - fire sesonger til, og bare trent hardt, så kunne han allikevel ha vunnet.

Men asi es la vida. Da hadde vi blitt snytt for det store fallet, den massive betongtunge kolossens plask i det den treffer vannflaten og raskt synker mot bunnen under vekten av fordømmelse og skam. Og når han treffer bunnen, så er det bare å ta opp spaden og grave videre ned. Til ensomheten.

Running punk by anti-bling

Så jeg må si at selv om jeg ellsker Colloseum, så elsker jeg mer en lokal tradisjonsrik 5-kilometer, hvor startlisten er stappet med mennesker som tjener pengene sine andre steder. Hva med å ha hatt en liste med resultater fra nullbarns, ettbarns, tobarns og trebarnsfedre og -mødre. Eller resultater fra de som var på fylla i går. Eller en listen med de som arbeidet nattarbeid natten før løpet. De listene hadde jeg elsket. Mer enn å se på listen over dopingtatte profesjonelle. Og så vil jeg se blikket til de personene som løper sitt første løp, når det treffer resultatlisten og finner sitt eget navn.

Jeg driter i Scott Jurek, Killian Journet, og andre med unike talent som får sine penger ved å vise at de benytter ulike produkter. Gi meg low-key konkurranser, hverdagstrening etter jobb, de som finner ut at de bør stoppe å røyke for å få mer effekt av treningen. Gi meg historien til 8 til 16-arbeiderne eller de som var gode som ungdom og kommer tilbake som femtiåringer. Gi meg fler pønkeløp, uten sponsorer, uten bannere. Og hvor målgangen blir akkopangert av lyden av rock. Fra en bilradio som tilfeldigvis står på i nærheten.

Den totale syndstilgivelsen for fett

De som har hørt om eller gått pilgrimsvandring til Santiago de Compostela nordvest i Spania, har sannsynligivs kjennskap til at denne pilgrimsvandringen hadde en opprinnelig medning i å gi den som kom frem total syndstilgivelse. Det å gå ut fra sin egen dør og ende opp lang og lengre enn langt om lenge ved denne kirken, var en botsøvelse.

I våre dager er det flere som går denne leden enn noen gang siden middelalderen. Og av mange årsaker; meditasjon, mosjon, misjon, god mattradisjon, meningssøking, minnesanking osv med ting som starter på M.

Jeg tror at mange i dag går for å få tilgivelse for sin moderne livsstil. De betaler for lettvintheten, for overfloden.

Jeg har gått Hammern de siste årene og forsøkte i 2010 å beskrive hvorfor. Det nærmeste jeg kom, var -å betale avlat til rallerne ... http://hammern2010.blogspot.no/2010/06/hammern-why.html

Fred over Jure Robic

Intervjuet du kommer til når du klikker på linken er fra New York Times fra 2006:
http://www.nytimes.com/2006/02/05/sports/playmagazine/05robicpm.html?_r=4&pagewanted=print&

Jure Robic,  1965 - 2010

Det handler om Jure Robic, et alvorlig talent innen ultra, og i denne sammenheng sykling. Han vant Le Tour Direct (altså Tour de France uten stans) og flere ganger Race Across America.

Han var en av de personene som gjorde meg nysgjerrig på hva man faktisk kan få til og hva man kan oppleve om man holder ut ... litt lenger.

Det smerter meg at jeg i dag så at han døde i et krasj tilbake i 2010.

Eat and Run: My Unlikely Journey to Ultramarathon Greatness by Scott Jurek

My rating: 3 of 5 stars

Scott Jurek kommer ned fra fjelltindene han løper på
Dette er selvfølgelig midt i blinken for en ultraløper. Det å lese om en av verdens beste innen idretten er gøy, og boka er skrevet slik at jeg har lyst å lese videre for å se hva som skjer. Og Scott Jurek har for meg vært helt der oppe blandt ikonene, like under Jesus.

Så da ... tar denne boka ham ned fra de tindene og viser at han er en ganske vanlig fyr som liker å løpe, med de feil og mangler som jeg også har.

Jeg får inntrykk av en person som er selvforherligende, lite reflekterende og konfliktsky.

Vi vet jo han er en kjernekar, men her fremstår han i et merkelig lys. Når han som har vært en av stemmene mot den oppmerksomheten som f.eks. Dean Karnazes har fått. Argumentasjonen har vært at noen som ikke er en av de aller beste ikke har gjort nok for å fremheve andre som er bedre enn seg selv, nok. Jeg synes Jurek går i samme fotsporene, når alle kapitlene handler om han selv og andre store ultraløpernavn, nesten utelukkende blir nevnt i de de blir slått av Jurek selv. De gangene som han nevner andre i poritive ordlag (Antony Krupica bl.a. -en annen "sub gud") er etter at han har fått store personlige problemer selv.

Problemer med bokas oppbygging
Selve dramaturgien virker også lite gjennomtenkt. Alle kapitler er stort sett bygget på samme lest; et løp, i blandet tilbakeblikk og litt om løpeteknikk og en oppskrift. De to siste elementene er helt greit. Men de to første blir for ensformige å lese en hel bok om. Og mot slutten, så er det plutselig promblemer med både dame og sin trofaste sidekick, Dusty. Uten at boka har bygget opp til dette på forhånd.

Badwater
Ta også det første kapitlet om starten av Badwater Ultramaraton i 2005. Med de problemene Scott opplever der, tror man dette er selve den røde tråden i boka. Men når man ca halvveis i boka kommer tilbake til dette løpet, så er Scott oppe fra isvann-badekaret sitt og løper videre.

Diett
At en av verdens beste løpere innen en av de tyngste utholdenhetsidrettene promoterer plantebasert kost, er veldig bra. Jeg spiser ikke kjøtt selv. Men i samme selvrettferdighets ånd, så er det kun hans eget kosthold som gjelder hvis man skal bli best. At det sikkert finnes 100+ andre ultraløpere som benytter samme og andre typer vegetraisk kosthold, blir glemt. Det nenvnes dog at han forsøker raw food, men vel ikke hvorfor det ikke blir funnet godt nok.

Western States
Så kommer kapitlet hvor han beskriver hvordan han pacet NN til "seier" i Western States, men hvor deltakeren kollapser og blir diskvalifisert. Jeg har lenge lurt på denne historien og håpte å få en god forklaring her. Men det som kommer frem er et slags forsvarrsskrift som bare skal la Scott slippe å få advokater på nakken.

Så det er hardt og se at Jurek er omtrent som meg rent menneskelig, bare et hav foran løpemessig.

Thank you, Hank

I've been down those
furumostiene attme Kilemoen
before

Hank William Minneløp 2013 5K blir arrangert av Luke and the Drifters and his running teammates (skriver feil bare for at de har en egen side meg feilskrevne klubbnavn) -http://home.online.no/~lundstr/.

Et svært vellykket arrangement, på gode løpestier, plenty premiebord og en av de hyggeligste atmosfærene jeg har opplevd løpevice. De klarer til og med å få et overskudd av en startkontingent på kr 150,- hvor overskuddet går til gode formål. I år til Austjord musikkkorps som har mistet støtten fra kommunen.

Jeg anbefaler det noe så inni i furuskauen, om du ikke var med i år!

Jeg er også veldig stolt over at dette er det første løpet med sluttid som min eldste sønn deltok i -og han likte det også.

Ringsport-link: http://www.ringsport.no/index.php/hank-williams-minnelop24/1018-endre-og-kari-vant-hanken-2013

Høydediagram for Ultima Frontera 83K

Fra 32K til 40K stiger det med 600 meter, altså 7,5 % stigning. Til sammenligning er "Årvollåsen fra sør"
125 meter på 1K, altså 12,5% og det er bratt. 

Adelante (Ultima Frontera 2013)

Adelante, correador Noruego

http://ultimafronteratrail.com/

He registrado por la carrera de otoño de 2013 en España se llama La Ultima Frontera. Es una carrera de tres distancias, 55, 83 y 166 kilometros, y que he elegido de 83K. Es en la montanas de norte de Malaga, la inicia es en Loja, 19 de Octubre.

La carrera oferece largas cuestas y senderos tecnicas.

Yo conocido que dos otras noruegas han corrido este carrera, Robert Hansen de Hønefoss y Sondre Amdahl de Trysil. Sondre fue en primer lugar de 83 K en 2012!