Lance v Berit

Se for deg Lance Armstrong. The mighty. Han var en eksepsjonell atelet og så fikk han kreft. Så kjempet han seg tilbake og vant TdF. Igjen og igjen. Hele historien var eksepsjonell. Sportmanship at the highest. Tenk alle treningstimene, teknikkenterpingen, strategiene, administreringen som må til for at noen skal kunne gjennomføre dette utrolige.

Se lykken i blikket til den unge Lance Armstrong.
En som elsker å konkurrere.

Underholdningsverdien er nesten uendelig stor. Men bare nesten. Ikke helt ... man kan få den enda litt høyere. For nå etter mange år vet vi litt mer om hva som skjedde mellom treningene. Vi har også fått noen glimt av livet bak lamellene i Radio Shack-bussen. Av intriger, manipulasjon og et slags lederskap. Svindel og underkuing på høyt plan. Kanskje helt til toppen av sportsorganisasjonene. Juks, bedrag, fanteri ... all in a cycling season.

Så kommer neste akt i dramaet; The Fall Of The Empire. Fritt fall fra fjelltoppetappene. Og akkurat da er underholdningesverdien ett hundre prosent.

For er det ikke slik at det å kjempe seg frem til seier er et herlig show. Vi tørster etter den historien. Gyset og gåsehuden. Kyss fra kvinnene, rop fra barna, lønnekransen på hodet. Massenes hysteriske tilrop. Frontpage.

Men enda mer det som skjer etterpå, når alt brytes sønder og sammen. Livet til Lance i ruiner. Uten medlidenhet, ingen sympati, zero honor. Ikke engang for alt det arbeidet som ble lagt ned og den faktiske prestasjonen levner vi ære. Fall from grace.

Det er enda herligere.

Dopingtatte fra TdF

For Lance Armstrong selv, tror jeg, at det må kjennes ergerlig å vite at han er den store taperen. Selv om alle, i hvert fall de første årene han vant, var juksepaver. Han var bare den smarteste. Og i alt dette samtidig vite, ganske sikkert, at hvis han hadde holdt seg ren i to - tre - fire sesonger til, og bare trent hardt, så kunne han allikevel ha vunnet.

Men asi es la vida. Da hadde vi blitt snytt for det store fallet, den massive betongtunge kolossens plask i det den treffer vannflaten og raskt synker mot bunnen under vekten av fordømmelse og skam. Og når han treffer bunnen, så er det bare å ta opp spaden og grave videre ned. Til ensomheten.

Running punk by anti-bling

Så jeg må si at selv om jeg ellsker Colloseum, så elsker jeg mer en lokal tradisjonsrik 5-kilometer, hvor startlisten er stappet med mennesker som tjener pengene sine andre steder. Hva med å ha hatt en liste med resultater fra nullbarns, ettbarns, tobarns og trebarnsfedre og -mødre. Eller resultater fra de som var på fylla i går. Eller en listen med de som arbeidet nattarbeid natten før løpet. De listene hadde jeg elsket. Mer enn å se på listen over dopingtatte profesjonelle. Og så vil jeg se blikket til de personene som løper sitt første løp, når det treffer resultatlisten og finner sitt eget navn.

Jeg driter i Scott Jurek, Killian Journet, og andre med unike talent som får sine penger ved å vise at de benytter ulike produkter. Gi meg low-key konkurranser, hverdagstrening etter jobb, de som finner ut at de bør stoppe å røyke for å få mer effekt av treningen. Gi meg historien til 8 til 16-arbeiderne eller de som var gode som ungdom og kommer tilbake som femtiåringer. Gi meg fler pønkeløp, uten sponsorer, uten bannere. Og hvor målgangen blir akkopangert av lyden av rock. Fra en bilradio som tilfeldigvis står på i nærheten.