Før inngrep: Laserkorreksjon av nærsynthet for løper, også monovision

Det er mange som både har gjort dette og som tenker på å gjøre det, så jeg skal fortelle min historie om inngrep/operasjon for bedre syn.

Bakgrunn
Som noen-og-førtiåring, så begynner linser og briller å bli noe herk. Tørre øyne, famling etter briller om morran, brille- og lisens-kjøp og -administrasjon er ting som er kjedelig med å ikke se bra. Jeg startet med briller (ca -1 i styrke) på 90-tallet og det har utviklet seg til - 2,5 (og litt mer) de siste 15 årene.

Disclaimer

Merk at jeg ikke har noen "helse"-bakgrunn og får heller ingen kompensasjon fra noen som kan tjene penger på dette. Dette gjør jeg kun for å huske hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde i 2013, når jeg leser dette om 34 år. Det er også skrevet en hel del på forum etc., men ikke så mye av løpere. Så jeg ville selv ha likt å lese dette på forhånd.

En av mine store ultrahelter PG Alfheim, hadde følgende artikkel på kondis som var til hjelp: http://www.kondis.no/?cat=127705&id=4764192

Bilde hentet fra sansetap.no

Metoder
Det er i hovedsak to metoder for denne type inngrep, begge er velprøvde og sikre. Men begge har sine ulemper og risiko. Den vanligste og med lengst historikk er Lasik hvor man først skjærer rundt og løfter bort en del/den/de øverste lag av hornhinnen og arbeider på den delen under, for så å legge hornhinnen på plass igjen. Den andre er overflatebehandling av hornhinnen. Høres ikke godt ut, men begge tar kort tid og man får smertestillende (og beroligende om man ønsker).

Begge metoder er gjort 1 mill + ganger, så jeg kan ikke si at jeg foretrekker eller anbefaler en foran den andre.

Overflatebehandling (cTen, lasek, ASA og kanskje mange andre navn) virker umiddelbart mindre ekkelt enn den andre metoden. Jeg ser for meg hornhinnen som en type hud, og et enkelt skrubbsår i huden kan være vondt, men det leger seg fort. Og jeg tror at øyet har en enda raskere helningsgrad enn annen hud. Selve tiden man ligger å stirrer nervøst opp i lasermaskinen er også enda kortere med denne metoden.

Fordelen med Lasik (under-overflatebehandling) derimot er at restitueringstiden etter inngrep er noe kortere. Hell yeah, man kan gå på arbe' dagen etter, sier'em. Mens overflatebehandling krever noen dager hjemme. Men dette er ikke avgjørende for meg i utgangspunktet. Lasik er også noe dyrere. Det har forsøkt ikke å legge vekt på.

Jeg fikk gavekort om forundersøkelse på to steder som benytter hver sin metode, så jeg fikk grei innføring i hva de innebar av risiko og fordeler. Det er mange steder som tilbyr denne type inngrep, men jeg har resolutt ikke vært i kontakt med noen som på sine hjemmesider bruker tid på å rakke ned på "den andre metoden" i stedet for å være 100 % saklige og med evne til å være balansert i sin kommunikasjon.

Endelig valg
Jeg har etter nøye vurdering valgt Lasik, altså der man skjærer i de/det øverste hornhinnelaget for så å "polere" et av de lavere hornhinnelag. Jeg tror jeg ville blitt fornøyd med begge, men dette er årsakene til at jeg valgte som jeg gjorde, uten å forsøke å etter-rasjonalisere:

• Forundersøkelsen var grundig og god på begge steder, men for Lasik fant de en nærsynthetsgrad som jeg tror stemmer bedre.
• Tiden det tar å komme tilbake etter operasjon. Jeg kan ta opp igjen løping etter tre dager, og løpe i skauen etter fjorten dager. Det er jo det denne bloggen handler om.

Andre forberedelser jeg har gjort: Pratet med personer som har gjort samme inngrep, begge metoder. Kjøpt meg sportssolbriller med mulighet til å ha helt blanke glass. Jeg skal løpe Nordmarka Ultra Challenge 50K, 29. sept (2013) og der er det overhengende fare for at en busk skal piske meg i øyet. Det er rikelig tid til å ha 99% helbredelse, men for sikkerhets skyld og placebo, vettu. Dessuten må jeg gå uten linser den siste uken før inngrepet, slik at jeg blir nødt til å gjennomføre helgens femkamp i friidrett med briller i stedet for lisnser.

Monovision

Et valg jeg ikke helt har tatt ennå er såkalt monovision. Det høres crazy ut, men jeg tror at jeg heller mot å forsøke dette. Det innebærer at man "tar" mesterøyet (det du sikter med) så nært ned til null man får til, som dermed får eksepsjonelt syn på avstand. Men det andre øyet (som for meg i dag er mellom -2,75 og -3,00, altså noe mer nærsynt enn det andre), "tas" ned til -0,5/-0,75. Sprøtt?! Ideen bak dette er at den alders-svaksyntheten/langsyntheten som starter i 40-årene som gjør at man skaffer seg lesebrille når man er 50, bruker lengre tid på å oppstå/utvilkle seg. Jeg vil altså ha ett øye for avstand og ett for nært. Hjernen, den smartingen, lar meg forhåpentligvis kunne gjøre stort sett som jeg vil uten å merke dette. Den stiller skart uansett. Forhåpentligvis, ja. Det kan ta måneder før det er tilvendt. Jeg har også fått garanti for at hvis jeg ikke trives med dette, så så jeg oppfølgingsoperasjon med i prisen.

Mention me in your prayers og ønske meg lykke til! Så skal jeg komme tilbake til utviklingen og resultatet.

Sjekk, slik ble det etterpå: http://alletingultra.blogspot.no/2013/09/etter-inngrep-laserkorreksjon-av.html